Kristins verden

Den siste tiden har debatten om ny ekteskapslov rast i media, og jeg har da fulgt med sånn halveis. Ikke fordi det ikke anngår meg, men jeg føler debatten er litt “gammel”. Eller, jeg klarer ikke helt å sette ord på den. Mennesker er mennesker, uansett religion, legning og alt det derre der!

Nå har de da besluttet at vi skeivingene i dette landet nå kan gå ned kirkegangen og gi hverandre vårt ja. Det er fint for de som vil det, men helt ærlig, hvorfor er det så viktig for oss å kunne gifte oss i kirken egentlig? Religionen sier jo man skal elske sin neste som seg selv, men alikevel er det mye fordommer. Det er derfor jeg ikke skjønner hvorfor det er så viktig! Sannsynligvis vil mange si jeg er teit som ikke synes det er helt fantastisk å kunne gifte seg i kirken, men det får være.

Jeg har aldri vært noen fan av kirken uansett, så jeg ganske likegyldig.
Men for all del, flott at likestillingen ser ut til å bevege seg i riktig retning

Jeg kunne skrevet en kort liten liste om helgens hendelser, men neida, Cathrine har lagt press på meg, og dermed ender det med et litt mer utfyllende referat.

Torsdag entet vi Halden Stasjon, der bussen fraktet oss et stykke på vei, før toget tok oss frem til Oslo S. Der møtte vi kusinen min, og Bjølsen stod for tur. Bagasje ble satt fra seg, og vi dro til byen. Jeg skulle jobbe, så jeg tok bena fatt til Frognerbadet. Der møtte man kjente med en gang, fikk sjekket seg inn, utdelt drikkebonger og tskjorte før områder ble delt ut. Siden en liten fugl hadde visket meg i øret at panteboden var et fint sted, lot jeg ikke sjansen gå fra meg. Og jeg må si det var en fin ting. Det kunne regne så mye som helst, vi hadde tak over hodet.
Dagen gikk, konsertene ble spilt og jeg fikk et raskt blikk på trommestikka til Foo Fighters som Cathrine hadde fått snappet med seg før jeg dro hjem og fikk en god natt søvn.

Fredag ble også brukt på jobb, da med min gode venn ved min side. Ikke like mye å gjøre den dagen, og man klager vel ikke på det akkurat? Egentlig er det ikke så mye mer å si enn at konsertene var bra og man fant ut at han ene panteren var fra Halden. Jeg visste jeg hadde sett han før nemlig.

Ukens nest siste dag, og jeg er klar for kaffe med Tonje på Kafe Sør. Nydelig kaffe blir fortært, får jeg plutselig var på veg til et hotelrom der en kompis av henne holdt til. Man sier da ikke nei takk til gratis alkohol, gjør man vel? Nei! Siden de skulle på en eller annen båt, dro jeg videre til Vigelandsparken, der Kaja og Cathrine satt. Som den gode vennen jeg er, smuglet jeg med meg noen øl fra vorset, så Cathrine også skulle få noe å drikke på. Hun hadde jo tross alt ikke penger omtrent, og gratis, det er jo tross alt gratis Etterhvert dro Kaja, en man fra Makedonia eller noe i den duren kom tuslende forbi, på jakt etter flasker, og siden vi hadde en tom en, fikk han den. At jeg holdt på å gå av skaftet etter lenselen på en do, gjorde at han også fikk den ene ølen før det hele gikk galt.
Det første vi gjør når vi kommer til festivalområdet, det er å skaffe drikkebonger. Enda mer gratis alkohol med andre ord

Rufus Wainwright spilte, og han var dyktig, selv om jeg ble litt skuffa. Jeg tror han egner seg bedre på en litt mindre scene.  Etter han var ferdig, måtte vi skaffe oss noe mat. På veg tilbake titter jeg såvidt til venstre, og der sitter Hege Skøyen. Damen ser jo morsom ut i virkeligheten også.
Tilbake på festivalområdet, og vi er klare for Madrugadakonsert. Den var bra, selv om vi ikke fikk med oss halvparten, siden vi var mer opptatt av å finne på nye danser. Ikke det at jeg husker den.
Konserten var ferdig, og vi beveget oss mot Oslo S, siden Cathrine skulle ta toget til onkelen sin. Vi hadde god tid, så da tok vi bilder i en fotoboks. Men kom de ut noen gang? Neida! Litt sur for den, for det ble morsomt!
Egentlig skulle jeg hjem og sove når hun hadde dratt. I stede havnet jeg hos Tony, en kamerat av kjæresten til bestekompisen min, slik jeg forstod det. Og hvor var han dra tror du? Joda, gutten hadde vokst opp rett ved der jeg bor han. Tilfeldigheter dukker stadig opp. Norge er virkelig et lite land.
Vi tok en rask tur ut, etter at jeg klarte å praie en taxi. Tusler rundt og går innom en bar, da jeg møter på Marthe, en jeg har gått på skole med. Så finner jeg ut at jeg ville hjem, og går mot busstoppet. De som har sett Norske Talenter, skjønner hvem jeg snakker om når jeg sier samiske rappegutter. Han ene fikk det for godt å komme bort til meg og begynte å danse og synge. Siden jeg var trøtt og sliten, klarte jeg å prestere å si “Jammen faen, jeg er ingen jævla same”, før jeg gikk videre. Han tok det ikke ille opp tror jeg, og da er jeg fornøyd. Vi trenger ikke å si at bussen min gikk en halvtime etter jeg trodde, så jeg måtte vente alene gjennombløt i det som føltes som en liten evighet. Takk den som fant opp dusjen sier jeg bare.

Søndagen ble tilbrakt litt her og der faktisk. Det hele startet med å møte Cathrine og dra på Oslo S. Der havnet vi på Sidesporet, siden de hadde uttak, slik at hun kunne få ladet iPoden sin. Man må jo ha musikk på toget kan dere skjønne! Vi hadde god tid, så vi tok tester, morsomme bilder og fjaset. Jeg venter fremdeles på adjektivhistorien vi skrev publisert på bloggen *hinte hinte*.
Toget gikk etterhvert, og da var jeg klar for mer musikk. Først satte jeg meg med noen av de jeg jobbet med i panteboden, fikk sneket til meg gratis mat og drikke før jeg gikk på kafe med Tom Helge. Hyggelige lille kafeen. Den fikk meg til å tenke på Cathrine og Stefan sine kafeplaner, men det kan du heller spørre henne om.

Klokken ble 21.10 og Alanis går på scenen. Damen var skikkelig søt! En veldig bra konsert, hverken mer eller mindre. Kan ikke si så mye mer enn det, for jeg hadde stjerner i øynene. Hun er den andre damen som har sett meg i øynene lenge mens hun har sunget. Den første var Tori, og det er jo dame nummer en for meg.  Konserten var ferdig, og det betydde også slutten på årets Norwegian Wood. En meget tilfredsstillende opplevelse om man kan si det på den måten.

At man fikk en mindre flatterende gul sydvest fra Sony Ericsson kan jo også nevnes. Den ble det faktisk behov for da værgudene fant det for godt å gråte.

Litt morsomt er det å lese denne artikkelen på Dagbladet i dag. For det visste jeg allerede på fredag

Du kan forresten finne noen bilder fra turen på bildebloggen min.

Men nå er dette så usammenhengende at jeg skal finne senga mi.

Forrige innlegg handlet om at jeg har startet mitt liv med flere positive tanker. Utrolig, men altså sant. Jeg forsøker så godt jeg kan iallefall, og mer bør du egentlig ikke forvente!

Dagen i dag har gått med til å pakke til helgen. I morgen bærer det avgårde til Norwegian Wood, og min snille kusine har vært så barmhjertig å låne meg hybelen sin i helgen, siden hun uansett skal til Horten. Så det er duket for en bra helg. Vi krysser fingrene for fint vær, men støvler og paraply er pakket ned for sikkerthetsskyld. Gleder meg til å sitte i bakken, med hodet på skakke og høre nydelige toner smyge seg gjennom høgtalerannlegget. Musikk er terapi for sjelen! Det kan jeg ikke få sagt nok!

Kristin, det er meg. Ho som går med guttetskjorter og jeans. Som regel. Det hender jeg slår til med en kjole (typ en gang i halvåret omtrent), eller vest og skjorte. Så i dag dere, kjøpte jeg meg noe så annerledes som en rosa topp. Og hvite solbriller i tillegg. Den feminie siden min er med andre ord ikke helt borte, den bare dukker opp skjelden.

Når følelsene mine løper løpsk, har jeg alltid hatt en trang for å skrive. Hva som helst egentlig. Som regel har det vært melankolske, og skikkelig triste dikt, men en gang på videregående fikk jeg et innfall. Jeg var dødsforelsket i en jente som het Kine, og jeg hadde fått en skoleoppgave det vi skulle skrive om noe som var tabubelagt. Og da tenkte jeg, hvorfor ikke få ned følelsene på papiret, og til og med få en karakter på det. Tydeligvis likte læreren min det, siden jeg fikk en sterk femmer.. (Har egentlig bare kopiert dette rett fra en facebooknotis fra i fjor, men shit heller, kanskje flere for gleden av å lese den her)

Annerledes

Jeg tusler nedover veien. Har så masse å tenke på. Skjønner ikke helt hva som skjer, men det føles veldig bra. Tror jeg er forelsket, i en jente! Men det er jo helt feil, for jeg kan jo ikke det. Jeg er jo akkurat som alle andre. Eller? Kanskje jeg ikke er det allikevel.

Smiler der jeg går. Tenker på Sandra. På de lyse lokkene som danser lett runde de nakne skuldrene hennes når hun går mot meg. Det kritthvite smilet som lyser opp når hun går forbi. Jeg føler jeg blir varm i hele kroppen når jeg hører den fløyelsmyke stemmen hennes omtrent synger ut ordene når hun åpner munnen. Blir helt nummen, og har aller helts lyst å si noe tilbake, men ordene stokker seg helt for meg. Det er i alle fall det jeg føler selv.

Jeg slenger skolesekken fra meg i gangen, setter meg i sofaen og skrur på tv-en. Men klarer ikke å få med meg det som skjer. Tenker bare på den nydeligste jenta jeg noen sinne har sett!

En søt duft smyger seg ut fra kjøkkenet. Mamma baker boller. Verdens beste! Hun stikker hodet innom og spør om jeg vil smake, og selvsagt sier jeg ikke nei til det. En kakaokopp kommer hun også med. Det er ikke ofte, men det er så koselig. Hun ser på meg og smiler.
”Er du forelsket”, sier hun, og stryker meg over kinnet. Jeg kjenner jeg blir rød i kinnene. Hva skal jeg si nå da? Jeg ser ned i bordplaten, og føler meg kjempedum. Men hun bare ler og spør igjen. Jeg skjønner ikke helt hvordan mødre kan vite slike ting uten at noen trenger å si noe til dem. ”Ja…..” sier jeg, og ser ned igjen. ”Hva heter han da”?, maser hun nå. Jeg tvinner fingrene sammen. Veit virkelig ikke om jeg tørr å si noe. Men jeg biter tennene sammen og stotrer frem ”Sandra heter hun”. Mamma ser på meg, føles som om hun skal stirre et stort hull i meg. Men hun bøyer seg frem og gir meg en god klem i stede. ”Så fint da. Så fint at du sier det til meg, det betyr bare du begynner å bli voksen det jenta mi. Det kan ikke ha vært lett å bære på en så stor hemmelighet”. Hun sier sikkert mye annet også, men jeg klarer ikke å følge med lengre. For nå har jeg bare Sandra i tankene mine. Og henne klarer jeg ikke få ut. Har så lyst å holde rundt henne, kysse henne kjærlig, vise for hele verden hvor glad jeg er i henne. Men hvordan skal det gå, når hun ikke veit noen ting????
Den natten gråter jeg meg i søvn, ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er lettet over at mamma ikke reagerte som jeg trodde hun skulle gjøre.

”Klokka er åtte, nå må du stå opp”, hører jeg søsteren min rope fra etasjen under. Jeg kryper ut av sengen og river meg ut av drømmeland. Vannet renner sakte nedover den nakne kroppen min. Godt og varmt, men det er noe som mangler. Orker ikke å spise frokost. Mamma bare smiler hver gang hun ser på meg. Huff. Setter meg inn i bilen og håper hun skal kjøre fort. Jeg har bare lyst å komme frem til skolen og se Sandra igjen. Og det er akkurat det jeg gjør når jeg stiger ut av skranglekassa til mamma. Snur meg og ser mamma sakte kjører bort. Har mest lyst til å løpe og kysse Sandra med en eneste gang, vise for verden hvem jeg er, men jeg beholder roen. Dagen snegler seg sakte fremover. Timene føles som år. Men så er det matfri. Jeg setter meg som vanlig for meg selv ved et bord borte fra de andre. Jeg har alltid likt å sitte sånn å se på livet rund meg. Men i dag skjer det noe uventet. Jeg ser frem, og mot meg kommer den største kjærligheten i mitt liv, med krøllene dansede. Rett mot meg, med bestemte skritt. Hodet sier løp, men bena holder meg lenket til bakken. ”Er det ledig her?”, spør hun, og smiler forsiktig. ”Ja”, sier jeg, og holder på å falle fra stolen, men klarer å avverge det, uten at hun ser rart på meg. ”Du heter Kristin du ikke sant?”, hører jeg hun sier. ”Stemmer det ja”, stotrer jeg. ”Hørt folk sier du er lesbisk jeg…. Liker ikke at folk går å sier sånt, for jeg veit akkurat hvordan det er”. Kjenner jeg rødmer igjen. Forstår ikke helt hva hun mener med at hun veit åssen det er. ”Jo… jeg er vel det.. men ikke si det til noen, vær så snill” klarer jeg å presse frem, ganske stille. ”Så lenge du ikke sier til noen at jeg er det så”, sier hun, og tar hånden min forsiktig, under bordet.

Vi sitter og ser på hverandre resten av matfri, og planlegger å møtes rett etter skolen, for hun bor jo like i nærheten av meg. Nå går timene som en lek, og plutselig står jeg utenfor skolen med jenta jeg er så forelsket i, og gir henne en god klem. Hun smiler, tar hånden min, og sammen går vi slik hele veien hjem.

Når vi er fremme ved huset mitt, stopper vi. Hun slipper hånden min, og jeg kjenner de myke leppene hennes møter mine forsiktig. Det er som en eksplosjon i kroppen min, fordi det er så mye bedre enn jeg noen sinne hadde drømt om. Og der står vi, lengde, før hun snur seg og begynner å gå, snur seg tilbake og roper ”Jeg gleder meg til i morgen jeg ”, før hun forsvinner bak hushjørnet. Jeg svever, opp trappen og inn på rommet mitt, utstøter et gledeshyl og legger meg utmattet i senga og smiler. Jeg er annerledes, men samtidig veldig lykkelig!