Kristins verden

Når følelsene mine løper løpsk, har jeg alltid hatt en trang for å skrive. Hva som helst egentlig. Som regel har det vært melankolske, og skikkelig triste dikt, men en gang på videregående fikk jeg et innfall. Jeg var dødsforelsket i en jente som het Kine, og jeg hadde fått en skoleoppgave det vi skulle skrive om noe som var tabubelagt. Og da tenkte jeg, hvorfor ikke få ned følelsene på papiret, og til og med få en karakter på det. Tydeligvis likte læreren min det, siden jeg fikk en sterk femmer.. (Har egentlig bare kopiert dette rett fra en facebooknotis fra i fjor, men shit heller, kanskje flere for gleden av å lese den her)

Annerledes

Jeg tusler nedover veien. Har så masse å tenke på. Skjønner ikke helt hva som skjer, men det føles veldig bra. Tror jeg er forelsket, i en jente! Men det er jo helt feil, for jeg kan jo ikke det. Jeg er jo akkurat som alle andre. Eller? Kanskje jeg ikke er det allikevel.

Smiler der jeg går. Tenker på Sandra. På de lyse lokkene som danser lett runde de nakne skuldrene hennes når hun går mot meg. Det kritthvite smilet som lyser opp når hun går forbi. Jeg føler jeg blir varm i hele kroppen når jeg hører den fløyelsmyke stemmen hennes omtrent synger ut ordene når hun åpner munnen. Blir helt nummen, og har aller helts lyst å si noe tilbake, men ordene stokker seg helt for meg. Det er i alle fall det jeg føler selv.

Jeg slenger skolesekken fra meg i gangen, setter meg i sofaen og skrur på tv-en. Men klarer ikke å få med meg det som skjer. Tenker bare på den nydeligste jenta jeg noen sinne har sett!

En søt duft smyger seg ut fra kjøkkenet. Mamma baker boller. Verdens beste! Hun stikker hodet innom og spør om jeg vil smake, og selvsagt sier jeg ikke nei til det. En kakaokopp kommer hun også med. Det er ikke ofte, men det er så koselig. Hun ser på meg og smiler.
”Er du forelsket”, sier hun, og stryker meg over kinnet. Jeg kjenner jeg blir rød i kinnene. Hva skal jeg si nå da? Jeg ser ned i bordplaten, og føler meg kjempedum. Men hun bare ler og spør igjen. Jeg skjønner ikke helt hvordan mødre kan vite slike ting uten at noen trenger å si noe til dem. ”Ja…..” sier jeg, og ser ned igjen. ”Hva heter han da”?, maser hun nå. Jeg tvinner fingrene sammen. Veit virkelig ikke om jeg tørr å si noe. Men jeg biter tennene sammen og stotrer frem ”Sandra heter hun”. Mamma ser på meg, føles som om hun skal stirre et stort hull i meg. Men hun bøyer seg frem og gir meg en god klem i stede. ”Så fint da. Så fint at du sier det til meg, det betyr bare du begynner å bli voksen det jenta mi. Det kan ikke ha vært lett å bære på en så stor hemmelighet”. Hun sier sikkert mye annet også, men jeg klarer ikke å følge med lengre. For nå har jeg bare Sandra i tankene mine. Og henne klarer jeg ikke få ut. Har så lyst å holde rundt henne, kysse henne kjærlig, vise for hele verden hvor glad jeg er i henne. Men hvordan skal det gå, når hun ikke veit noen ting????
Den natten gråter jeg meg i søvn, ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er lettet over at mamma ikke reagerte som jeg trodde hun skulle gjøre.

”Klokka er åtte, nå må du stå opp”, hører jeg søsteren min rope fra etasjen under. Jeg kryper ut av sengen og river meg ut av drømmeland. Vannet renner sakte nedover den nakne kroppen min. Godt og varmt, men det er noe som mangler. Orker ikke å spise frokost. Mamma bare smiler hver gang hun ser på meg. Huff. Setter meg inn i bilen og håper hun skal kjøre fort. Jeg har bare lyst å komme frem til skolen og se Sandra igjen. Og det er akkurat det jeg gjør når jeg stiger ut av skranglekassa til mamma. Snur meg og ser mamma sakte kjører bort. Har mest lyst til å løpe og kysse Sandra med en eneste gang, vise for verden hvem jeg er, men jeg beholder roen. Dagen snegler seg sakte fremover. Timene føles som år. Men så er det matfri. Jeg setter meg som vanlig for meg selv ved et bord borte fra de andre. Jeg har alltid likt å sitte sånn å se på livet rund meg. Men i dag skjer det noe uventet. Jeg ser frem, og mot meg kommer den største kjærligheten i mitt liv, med krøllene dansede. Rett mot meg, med bestemte skritt. Hodet sier løp, men bena holder meg lenket til bakken. ”Er det ledig her?”, spør hun, og smiler forsiktig. ”Ja”, sier jeg, og holder på å falle fra stolen, men klarer å avverge det, uten at hun ser rart på meg. ”Du heter Kristin du ikke sant?”, hører jeg hun sier. ”Stemmer det ja”, stotrer jeg. ”Hørt folk sier du er lesbisk jeg…. Liker ikke at folk går å sier sånt, for jeg veit akkurat hvordan det er”. Kjenner jeg rødmer igjen. Forstår ikke helt hva hun mener med at hun veit åssen det er. ”Jo… jeg er vel det.. men ikke si det til noen, vær så snill” klarer jeg å presse frem, ganske stille. ”Så lenge du ikke sier til noen at jeg er det så”, sier hun, og tar hånden min forsiktig, under bordet.

Vi sitter og ser på hverandre resten av matfri, og planlegger å møtes rett etter skolen, for hun bor jo like i nærheten av meg. Nå går timene som en lek, og plutselig står jeg utenfor skolen med jenta jeg er så forelsket i, og gir henne en god klem. Hun smiler, tar hånden min, og sammen går vi slik hele veien hjem.

Når vi er fremme ved huset mitt, stopper vi. Hun slipper hånden min, og jeg kjenner de myke leppene hennes møter mine forsiktig. Det er som en eksplosjon i kroppen min, fordi det er så mye bedre enn jeg noen sinne hadde drømt om. Og der står vi, lengde, før hun snur seg og begynner å gå, snur seg tilbake og roper ”Jeg gleder meg til i morgen jeg ”, før hun forsvinner bak hushjørnet. Jeg svever, opp trappen og inn på rommet mitt, utstøter et gledeshyl og legger meg utmattet i senga og smiler. Jeg er annerledes, men samtidig veldig lykkelig!