Kristins verden

Klokken viser 06.20. Det er da sånn ca 6 timer siden jeg egentlig burde ligge under dyna, men den gang ei. Det er et dårlig tegn. Jeg liker ikke å snu døgnet igjen, for det fører så lite bra med seg.
Men det må vris tilbake litt etter litt. Så da får jeg smøre meg med tålmodighet og satse på at det er snudd tilbake til neste ute. Da må jeg nemlig stå opp på denne tiden her!

Mat og trebåtfestivalen er et kapittel unnagjort for i år. Jeg må ærlig innrømme at jeg egentlig ikke har opplevd noe utenom fyll i løpet av festivalen, sett bort fra jobbing vel og merke.
Siden min kjære kollega Espen var så barmhjertig og sa ja til å jobbe søndag forrmiddag, betydde det en ting: Kristin kunne feste på lørdag. Tidligvakt betyr tidlig ferdig, og null stress. Flotters, tenkte jeg, for da har jeg god tid til å få i meg nok mengder alkohyler. Nok ble det, men ikke for mye. Ikke like mye som andre, uten å nevne noen navn, for det finnes for mange.

Uansett, vorset var en artig afære det. Tusling til byen, folk begynner å krangle, så jeg søker dekning med folket mitt på Kroghs. Klemmer ble delt ut, tusling til og fra brygga, mennesker som gråter, skriker, krangler og er ganske så fulle. Noen smil fikk man da, og det redda den ellers ganske så tråkige kvelden på byen. Mat ble fortært, en evig lang taxikø, som førte meg hjem med en som bor rett borti gata. Flott, for hun stod jo lenger frem i køen, det betydde kortere ventetid.
Endelig hjemme, og man kjenner magen gjør et lite oppgjør. Mobilen fikk gjennomgå ved å havne ut baderomsdøra, uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor jeg fikk det for meg å kaste den ut der. Det skal sies jeg skreiv meldinger med Siri, og når jeg såvidt klarte å tyde smilefjeset, ringte jeg liksågodt etter å ha krøpet under dyna.

Våknet av telefonen som ringte halv to, to timer senere satt jeg på bussen, så siste delen av VanHelsing sammen med Cathrine før vi tuslet til Dickens. Ventetiden var lang, men is skulle jeg ha. Siden de var så treige, fikk jeg den til og med gratis, og det sier jeg da ikke nei til, selv om jeg måtte sluke den i meg før sykkelen bærte meg til jobben. Masse feil i kassene, men vi fant da ut en del av det fra dagene før. For mye penger er da bedre enn for lite, for min del. Ikke for kundenes del, for da har de jo fått tilbake for lite. Gudene vet hva som hadde skjedd, men samme kan det være! (Men nå tror ikke jeg på Gud da, så da vet jeg ikke helt hvem som kan vite.). For tro, det er noe man gjør i kirka.

Nei, nå er det senga. 13 minutter senere enn bloggstart. For dette, det ble bare en hel masse vås.