Kristins verden

Når en dag starter med at man forsover seg, da er det tydeligvis dømt at resten av dagen ikke skal gå som man planlegger. Iallefall sitter jeg igjen med den følelsen etter i dag.

Jeg tuslet ut av mitt varme hjem akkurat i tide til å rekke bussen (noe som i for seg var en av de bedre tingen som skjedde). Dagen der karakteren på eksamen skulle bli gitt ut hadde nemlig kommet. Nervøst stod jeg ute i kulda, med en røyk i munnen. Jeg tok liksågodt to på rappen, for jeg hadde ganske så god tid. Karakteren som lyste mot meg var en skuffelse, MEN jeg bestod. Skuffelsen var vel egentlig ikke så vanskelig for de andre i klassen å se, jeg synes jeg  hadde fortjent hakket høyere, ikke noe mer i forhold til nivået og hva de andre fikk, missfortåd meg rett. Men det et stor forskjell på en E og en D akkurat i dag! Og den diskusjonen er ferdig før den har startet!

Siden det er fredag, betyr det jobb, iallefall i 3 av 4 tilfeller i min verden. Dermed var det å hoppe på bussen, svelge nederlaget og klistre på det største falske smilet du kan tenke deg.  Kundene glimret med sitt fravær store deler av kvelden. Utenom de faste folka som spiller på hest, men de er liksom alltid der på en måte.

Og når vi snakker om hest. Maskinen fungerte som den skulle sånn frem til 2 timer før stenge tid, og selvsagt da de fleste skulle spille. Plutselig lager den en hel del merkelige lyder og vil ikke ta imot lappene deres.  Han ene ble ganske så gretten og gav meg skylda for at han hadde gått glipp av en gevinst på 13 000 kroner. Varsellampene lyste i hodet mitt på det tidpunktet, og jeg tror han skjønte greia, for han smilte og sa det ikke var min feil etterpå. Ikke det at humøret mitt ble så mye bedre, men samvittigheten fikk da et lite plusspoeng.

Fikseren Kristin skrur og ordner litt, og dermed fungerer den tålvis iallefall. At den ser ut som et takras får heller bare være. Den fungerer iallefall så kundene får sitt.

Når man er alene på jobb på kvelden, er det 3 kasser som må telles opp. Travkassa stemte ihvertfall, Tippekassa derimot, den aner jeg ikke hva som har skjedd med, men vi får tro det ordner seg i morra.

Klokka tikket sakte fremover, forutenom den lille tiden min kjære Siri kom på besøk. Takk vennen Det hjalp veldig på humøret mitt, selv om det kanskje ikke virka slik på deg.

Plutselig var klokka stengetid, og jeg omtrent løp for å låse døra. Å tryne hadde vært toppen, men jeg klarte underlig nok å stå på bena! Fornøyd? Ja, det kan du banne lenge for. Teller kassa gjør jeg, og er egentlig bare klar for å dra hjem. Men selvsagt måtte det være noe mer som ikke ville være venn med meg. Joda, nå ville ikke skriveren fungere nå. Så om jeg har for mye, for lite eller et ypperlig oppgjør, det er det ingen andre enn datamaskinen min som vet! Jeg krysser iallefall fingrene for at jeg får ordnet opp det i morra, så ikke stakkaren etter meg må slite med samme styret.

Jeg er glad for en ting, og det er at jeg åpner i morra, så jeg kanskje får orden i kaoset jeg har skapt i stand, med god hjelp av uvillig teknikk!

Klokka ble halv elleve, og jeg har låst døra. Siri slår til med enda en god gjerning, nemlig å kjøre meg hjem, så jeg skulle slippe å vente i nesten en time på bussen. Jeg setter meg inn og sier “Det hadde jo vært typisk om vi skulle klare å kollidere nå”. Siri er flink til å kjøre, så jeg var ikke redd for at det skulle skje. Men det finnes andre idioter på vegen, så det var faktisk ikke langt unna at vi faktisk havna oppi en slik en udelikat situasjon.

Så konklusjonen er at ting ikke alltid blir som du vil, men som regel overlever man uten de største skadene. Min største skade i dag er et langt overflatekutt på høyre underarm. Og det er utrolig om du kjenner til meg og min klønethet, satt sammen med en porsjon uflaks, slik som en dårlig dag.

Jeg må forresten få gitt en offentlig unskyldning til alle de stakkarene som fikk se meg så gretten som jeg var. Det var jo ikke deres feil! Og en ekstra stor takk til Nina som gav meg en klem når jeg virkelig trengte det. Det betydde faktisk mye, og fikk meg i bedre humør med en gang.

Hvorfor er det sånn at de dagene min kjære Siri har en bra dag, da er mine dager skikkelig dritt? Det er dagens spørsmål det!

Og det er faktisk ikke noe særlig behagelig å få leamus i tunga. Uten av vi snakker så mye mer om den saken, for jeg har venner som er like ille med kofferttankegangen som det jeg er!